Formålet bak regelen er å sikre at bostyrer kan kontrollere skyldnerens post og dermed få opplysninger om mulige aktiva som tilhører boet, jf. NOU 1972:20 s. 175.

Ordlyden må etter Konkursrådets forståelse tolkes ut fra dagens kontekst. E-post er i dag et vanlig og utbredt kommunikasjonsmiddel på lik linje med brev. Kontrollhensynet gjør seg gjeldende enten det dreier seg om utlevering av tradisjonelle brev eller e-post.

I en upublisert kjennelse fra Nordmøre tingrett av 28. august 2002 (saksnr. 02-00636S) er det lagt til grunn at konkursloven gir bostyrer hjemmel til å få utlevert skyldnerens e-post. Retten viser til bestemmelsens ordlyd og at det ikke er rimelig grunn til skille mellom e-post og andre forsendelser med postverket eller pr. telegram. Straffeprosessloven § 211, jf. § 212 er tolket tilsvarende i kjennelse fra Borgarting lagmannsrett inntatt i RG 1998 s. 1155.

Lov av 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) § 2-9 bestemmer at ”Tilbyder og installatør plikter å bevare taushet om innholdet av elektronisk kommunikasjon og andres bruk av elektronisk kommunikasjon…”. Bestemmelsen volder ikke problemer hvor e-postkorrespondansen er lagret lokalt i skyldnerens datamaskin. Etter Konkursrådets syn er imidlertid bestemmelsen heller ikke til hinder for at bostyrer i medhold av konkursloven § 104 sikres tilgang til skyldnerens e-post, hvor denne er lagret hos teletjenesteleverandør. el. Skyldnerens økonomiske handleevne er under konkursen innskrenket og delvis overført til boet, jf konkursloven § 100. Bostyrers innsyn i skyldnerens økonomiske anliggender kan ikke være begrenset av taushetsplikt. Skyldneren har ikke lenger rådighet over de økonomiske anliggender som inngår i boet, og har således ikke et legitimt behov for vern gjennom taushetsreglene. Videre har skyldneren etter konkursloven § 101 første ledd plikt til å medvirke til å fremskaffe ”korrespondanse, regnskapsbilag og andre dokumenter av betydning for bobehandlingen”, hvilket etter ordlyden omfatter e-post. Dersom skyldneren ikke overholder sin medvirkningsplikt, kan ikke regelen i ekomloven § 2-9 være til hinder for at boet sikrer seg innsyn i skyldnerens e-post gjennom ”tilbyderen”. Når lagmannsretten i kjennelsen referert ovenfor tolket loven utvidende i et tilfelle hvor siktede ikke hadde medvirkningsplikt, er en slik fortolkning desto mer nærliggende i konkurssammenheng, hvor konkursskyldneren har en medvirkningsplikt.

Videre må konkursloven § 104 etter Konkursrådets syn innebære at bostyrer kan henvende seg direkte til e-postadresseleverandøren for å ta nødvendige forholdsregler i form av eventuell omadressering av skyldnerens e-post osv.

Tilgang til og omadressering av e-post er imidlertid mer komplisert overfor en e-postadresseleverandør som er registrert utenfor norsk jurisdiksjon (f.eks. hot-mail eller andre webbaserte e-postadresser). Å fremme krav om utlevering av e-post for utenlandske domstoler er både upraktisk og kostbart. Bostyrer er i disse tilfellene i praksis avhengig av skyldnerens medvirkning, jf. konkursloven § 101.

At bostyrer har rett til å få e-post ”utlevert” innebærer ikke at bostyrer uten videre har rett til å ta beslag i skyldnerens post og e-post. Retten til utlevering etter § 104 er begrenset til at bostyrer skal gjennomføre kontroll av skyldnerens post m.v. med sikte på ivareta boets interesser. For en nærmere redegjørelse vises til Wiker og Ro, ”Konkursloven med kommentarer” 2003 s. 378 flg.

Også de øvrige bestemmelser i § 104 må gjelde tilsvarende for e-post. Dette innebærer at bostyrer ikke har innsyn i e-post som ”åpenbart er boet uvedkommende” og at skyldneren har rett til å være tilstede ved åpningen e-posten. Dersom skyldneren etter varsel ikke møter, må det legges til grunn at bostyrer kan gjennomgå og åpne post, herunder e-post, uten at skyldneren er til stede, jf. Ot.prp. nr. 50 (1980-1981) s. 106.