1 Bakgrunnen for opprettelse av NUF

Selskap som ønsker å drive næringsvirksomhet i Norge må registreres i Foretaksregisteret, jf. foretaksregisterloven (fregl.) § 2-1. Dette gjelder også utenlandske foretak som driver næringsvirksomhet her i landet, jf. fregl. § 2-1 annet ledd. Registreringsplikten gjelder likevel bare dersom næringsvirksomheten er av en viss stadighet og omfang, jf. reg.lovutvalget pkt. 8.3. Utenlandske foretak som ønsker å drive slik virksomhet i Norge kan opprette en norsk avdeling av det utenlandske foretaket (NUF), og denne avdelingen kan registreres i Enhetsregisteret og få tildelt organisasjonsnr. Adgangen til å opprette et utenlandsk selskap med en norsk avdeling følger av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.

Adgangen for utenlandske selskap til å opprette en filial i Norge er ikke noe nytt. Regler om dette kan man blant annet finne i den tidligere handelsregisterloven fra 1890. Mange av de utenlandske filialene som registreres i Norge i dag skiller seg imidlertid fra tidligere ved at det ikke er virksomhet i det utenlandske selskapet. All virksomhet drives i den norske filialen. Den siste tiden har det skjedd en stor økning i antallet registrerte NUFer. England er det vanligste vertslandet. 13. november 2006 var det registrert 7133 selskaper fra UK. På samme tid var det registrert 3515 selskaper fra Sverige og 918 fra Seychellene. I 2005 ble det åpnet 36 konkurser i utenlandske selskaper. 28 av disse var i selskaper fra UK, mens 5 konkurser ble åpnet i selskaper fra Seychellene. Regelverket som regulerer slike rettsdannelser er uoversiktlig, og praksis vedrørende NUFer er på flere områder varierende.

Særlige spørsmål knytter seg til såkalte ”norske NUFer”. Med dette mener jeg selskaper hvis all eller den vesentligste virksomhet drives i og fra Norge. Dette kan skje ved at personer i Norge oppretter et utenlandsk selskap med en avdeling i Norge med tanke på å drive virksomhet i Norge. Hovedselskapet vil ofte være ”sovende”, og all virksomhet skjer i den norske avdelingen. Bakgrunnen for å opprette et ”norsk NUF” er de ulike reglene om opprettelse av selskaper i de forskjellige landene. Dette gjelder for eksempel kostnadene ved å opprette et selskap. Etter aksjeloven § 3-1 skal et norsk aksjeselskap ha en aksjekapital på minst 100 000 kr. Det er også revisorplikt for norske selskaper, noe som kan medføre betydelige kostnader for små selskaper. I enkelte andre land stilles det ingen, eller svært lave krav til aksjekapital, og det er heller ingen revisorplikt. Et eksempel er England, som er det vanligste vertslandet. Kravet til aksjekapitalen for et engelsk limited-selskap kan være helt nede i 1,5 euro. Det er heller ingen revisorplikt dersom selskapet har en årlig omsetning på mindre enn 5 millioner kr. Det sentrale med aksjeselskapsformen er at deltakerne ikke har større personlig ansvar for selskapets forpliktelser enn innskutt aksjekapital. Ved å opprette et selskap i England eller et annet land hvor det stilles svært beskjedne krav om aksjekapital, kan man drive selskapet uten større økonomisk risiko. At det også er adgang til å opprette slike ”norske NUF” følger uttrykkelig av den såkalte Centros-dommen av 09.03.1999. EU-domstolen uttalte her bl.a. at Roma-traktatens artikkel 52 og 58 er

"til hinder for at en medlemsstat nekter registrering av en filial av et selskap, som er stiftet i henhold til lovgivningen i en annen medlemsstat, hvor det har sitt hjemsted, men ikke driver ervervsmessig virksomhet, når filialen ønskes opprettet, for at selskapet kan drive hele sin virksomhet i den stat, hvor filialen opprettes, således at det unngås å stifte et selskap i den sistnevnte stat og derigjennom, at de i denne stat gjeldende regler om stiftelse av selskaper, som er strengere med hensyn til innbetaling av en selskapskapital, finner anvendelse.  Retten til å stifte et selskap i overensstemmelse med en medlemsstats lovgivning og å opprette filialer i andre medlemsstater er således innenfor et enhetsmarked et ledd i utøvelsen av den etableringsfrihet, som er garantert ved traktaten, og under disse omstendigheter kan det forhold, at en statsborger i en medlemsstat, hvis selskapsrettslige regler forekommer den pågjeldende å være de minst byrdefulle, og å opprette filialer i andre medlemsstater, ikke i seg selv å utgjøre et misbruk av etableringsretten."

Etter EØS-avtalen gjelder den rettsoppfatning som denne dommen gir uttrykk for også i Norge, jf. ODA art. 3 nr. 2.

Selv om opprettelse av NUF er en helt legitim måte å drive virksomhet på, kan den lave økonomiske risikoen tiltrekke seg useriøse aktører. Konkurs i slike selskaper vil gjerne innebære at det vil være svært lite å hente for kreditorene.

Det finnes en rekke aktører på markedet nå som tilbyr seg å bistå ved opprettelse av utenlandske selskaper med norske NUFer. Slik bistand ligger svært tett opp til juridisk bistand, men det stilles ingen krav til kvalifikasjoner for slike aktører. Konkursrådet har sett eksempler på aktører som gir villedende opplysninger om ”fordelene” ved å ha et NUF. Enkelte forklarer ikke at man må ha rapportering i selskapets hjemland og det ble også avdekket at enkelte markedsførte dette som en måte å slippe billigere skattemessig. Slike useriøse tilbydere reiser flere problemstillinger, men dette faller utenfor Konkursrådets mandat og vil ikke bli behandlet nærmere her.

Konkurs i slike selskaper reiser en rekke problemstillinger bl.a. knyttet til registrering av konkurs, opphør etter konkurs og ansvarsforholdene til de involverte partene.

2 Åpning av konkurs

Selv om NUFet er registrert i foretaksregisteret og har et norsk organisasjonsnummer er avdelingen av det utenlandske foretaket ikke et selvstendig rettssubjekt. Det er derfor klart at det ikke kan åpnes konkurs i NUFet. Dersom konkurs skal åpnes, må dette gjøres i hovedselskapet. Hovedselskapet vil imidlertid være et utenlandsk foretak, og vil derfor i utgangspunktet ikke ha verneting i Norge. Et unntak fra dette utgangspunktet må imidlertid gjøres for de såkalte norske NUFene. Etter konkursloven (kkl.) § 146 hører konkursbehandlingen av foretak som er registrert i Foretaksregisteret under den tingretten hvor selskapet har sitt hovedforretningssted. Bestemmelsen var opprinnelig en intern norsk regel, og var ikke ment å skulle regulere norske domstolers kompetanse til å åpne konkurs i utenlandske selskaper. Den var opprinnelig kun en bestemmelse om hvilken domstol som var kompetent dersom vilkårene for å åpne konkurs var oppfylt. Ordlyden inneholder imidlertid ingen slik begrensning, og bestemmelsen blir praktisert slik at den også gir norske domstoler kompetanse til å åpne konkurs i utenlandske selskaper som har hovedforretningssted i Norge. Dette ble også uttrykkelig sagt i en kjennelse fra Borgarting lagmannsrett av 21.08.2007 (LB-2007-107531), hvor retten uttalte at ”Lagmannsretten legger til grunn at konkursloven § 146 også er avgjørende for norske tingretters internasjonale kompetanse i saker om konkursåpning hvor det selskapet som begjæres konkurs, er involvert i virksomhet i flere stater".  Dette er også i tråd med internasjonal praksis, se mer om dette nedenfor.

I mange tilfeller vil det ikke by på problemer å avgjøre om hovedforretningsstedet er i Norge eller ikke. Mange selskaper vil være opprettet med det formål å drive virksomhet i Norge, og i slike selskaper vil det ofte være klart at hovedforretningsstedet er i Norge. Hvor virksomheten faktisk er drevet kan ofte dokumenteres ved hjelp av noen enkle undersøkelser:[1] 

·        Kommer post i retur fra utenlandsk adresse?

·        Hva er registrert i utenlandsk register?

·        Er selskapet registrert i utenlandsk telefonkatalog?

·        Hvem er, og hvor bor eier av selskapet?

·        Antall selskaper registrert på samme adresse i utlandet. Dersom det finnes flere selskaper registrert på samme adresse, kan dette tyde på at selskapet kun har en postkasse i registreringslandet, mens virksomheten drives fra et annet sted.

·        Hvem forholder seg til kreditor?

·        Hvor fakturerer selskapet fra?

·        Historikk/naturlig fortsettelse av tidligere virksomhet i Norge?

·        Erkjennelse fra selskapet?

Tvil om hva som skal ansees for å være selskapets hovedforretningssted kan lett oppstå dersom selskapet også driver virksomhet i ett eller flere andre land. Spørsmålet om hovedforretningsstedet er i Norge må vurderes konkret. For en nærmere drøftelse av spørsmålet, se http://www.konkursradet.no/frameset_lovlenker.html?kjopte_artikler/norsk_konkursjurisdiksjon.html

Det er rekvirenten som har bevisbyrden for at debitors hovedforretningssted ligger i den rettskrets hvor begjæringen fremsettes. Debitor er imidlertid nærmere opplysningene, og har dermed en oppfordring til å fremlegge dokumentasjon hvis det oppstår tvil på dette punkt. Dersom dette ikke blir gjort, kan det bli tillagt vekt ved bevisvurderingen se LF-2004-88796 og LB-2007-107531.

3 Konkursbehandling av et slettet selskap

Etter engelsk rett plikter selskaper som er registrert i England å sende inn årsregnskap (annual accounts/dormant company accounts) og årsmelding (annual return) til engelske myndigheter. Tilsvarende plikter kan følge av andre lands lovgivning. Dersom slike plikter ikke blir oppfylt, risikerer selskapet å bli slettet fra registeret. Tilbydere av NUF påtar seg i en del tilfeller å stå som kontaktperson overfor myndighetene i registreringslandet. Dersom kontaktpersonen ikke er bevisst sin rolle kan varselet om sletting av selskapet stoppe opp hos kontaktpersonen uten at det blir fulgt opp. Manglende informasjon eller oppfølging fra useriøse tilbydere av NUF kan dermed føre til at et selskap bli slettet uten at ledelsen eller den som driver NUFet blir varslet.

Etter engelsk rett finnes det visse prosedyrer for å vekke til live igjen et selskap som har blitt slettet fra registeret. Konkursrådet har ikke oversikt over hvordan rettsstillingen på dette området er i andre land.

Selv om selskapet er slettet fra registeret, er det imidlertid i norsk rett antatt at dette ikke til hinder for at det kan åpnes konkurs i selskapet. Ved vurderingen av om vilkårene for å åpne konkurs er oppfylt vil det ikke være avgjørende om virksomheten er registrert i Foretaksregisteret, heller ikke om virksomheten er registrert i et tilsvarende utenlandsk register, jf. Rt. 1990 s. 791 og LF-2004-88769.

Dersom hovedselskapet blir slettet vil også grunnlaget for NUFet opphøre, da det ikke en egen juridisk enhet. Dette kan få dramatiske følger for driften i Norge. Det skjer imidlertid ingen rutinemessig utveksling av informasjon mellom norske og utenlandske register. NUFet blir derfor ikke automatisk slettet fra det norske foretaksregisteret selv om hovedselskapet er slettet. Den norske avdelingen av et utenlandsk selskap kan således fortsatt være registrert i Foretaksregisteret selv om det utenlandske selskapet er slettet.

Når hovedselskapet er slettet kan det stilles spørsmål om videre virksomhet må ansees som et enkeltpersonsforetak, slik at den som opptrer på vegne av selskapet og stifter forpliktelser for virksomheten har et personlig ansvar for de forpliktelsene virksomheten har pådratt seg etter at hovedselskapet ble slettet. Begrensning av ansvaret krever et særskilt grunnlag. Et slikt grunnlag finnes i aksjeloven § 1-2. Av bestemmelsen fremgår det at eiere av aksjer i et aksjeselskap ikke hefter overfor kreditorene for selskapets forpliktelser. Deltakerne hefter altså kun for sitt innskudd i selskapet for selskapets forpliktelser. Tilsvarende regler gjelder for engelske aksjeselskaper (Limited-selskaper).

For norske selskaper er det et vilkår for at reglene om begrensning av ansvar skal komme til anvendelse at selskapet er registrert i foretaksregisteret. Dersom selskapet blir slettet fra foretaksregisteret, har man ikke lenger et gyldig aksjeselskap, og grunnlaget for begrensning av ansvaret er således falt bort. Dette kan sees i sammenheng med reglene i aksjeloven om hvilke forpliktelser selskapet kan pådra seg før det blir registrert. Av aksjeloven § 2-20 (1) følger det at ”[f]ør aksjeselskapet er registrert, kan selskapet som sådant ikke erverve andre rettigheter og pådra seg andre forpliktelser overfor tredjepersoner, enn dem som følger av stiftelsesdokumentet eller ved lov”. Av aksjeloven § 2-20 (2) følger det videre at ”[f]or forpliktelser som er pådratt i selskapets navn før registreringen, og som selskapet ikke hefter for etter første ledd, er de som har pådratt forpliktelsen, personlig og solidarisk ansvarlig når ikke noe annet må ansees avtalt med kreditor. Ved registrering overtar selskapet forpliktelsen”.

Bestemmelsen gjelder etter sin ordlyd kun forpliktelser som blir pådratt før selskapet blir registrert, og ikke dersom selskapet blir slettet fra registeret. Bestemmelsen gir imidlertid uttrykk for utgangspunktet i norsk rett om at begrensning av ansvar krever et særskilt grunnlag. Begrensning av ansvaret for deltakere i aksjeselskap forutsetter at aksjeselskapet er registrert i foretaksregisteret.

Hvorvidt begrensningsretten faller bort når selskapet blir slettet fra registeret, må imidlertid avgjøres etter reglene i registreringslandet. Men dersom hovedselskapet er slettet fra registeret, vil det kunne skje at forpliktelser pådratt i selskapets navn kan gjøres gjeldende fullt ut overfor den eller de som har pådratt forpliktelsen.

Dersom selskapet drives videre etter at det er slettet fra registeret, vil ansvar etter omstendighetene også kunne gjøres gjeldende etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Dersom hovedselskapet slettes fra registeret, opphører også den norske avdelingen av selskapet. Vilkårene for å drive virksomhet i Norge er dermed ikke lenger oppfylt, og dette kan medføre erstatningsansvar for den som pådrar selskapet forpliktelser ved utøvelsen av virksomheten i Norge.

Konsekvensene for den som driver virksomheten videre etter at hovedselskapet er slettet kan på denne måten bli store.

Som nevnt overfor finnes det etter engelsk rett visse prosedyrer for å vekke til live igjen et selskap som har blitt slettet fra registeret. Dersom man skal følge prinsippet i aksjeloven § 2-20 annet ledd, annet punktum, vil forpliktelsene som er pådratt etter at selskapet ble slettet, gå over på selskapet når selskapet blir vekket til live igjen.

Selv om det ikke skjer noen utveksling av informasjon mellom de ulike lands registre, kan Foretaksregisteret imidlertid av eget tiltak sjekke NUFene opp mot registrene i registreringslandet. Dersom det viser seg at hovedselskapet er slettet, skal også NUFet slettes fra Foretaksregisteret. Foretaksregisteret foretok i 2006 en slik gjennomgang av norske avdelinger av engelskregistrerte selskaper. Gjennomgangen viste at det var registrert 104 NUF hvor hovedforetaket ikke var registrert i Companies House. 32 av disse hadde økonomisk aktivitet, og 23 var mva-registrert. Samtlige NUFer ble tilskrevet og orientert om at de ville bli slettet dersom det ikke ble dokumentert at det engelske selskapet var reinnført. Plutselig opphør av et selskap som driver virksomhet kan få store konsekvenser både for selskapet selv, kreditorer og andre som har forbindelser med selskapet. 

4 Registrering av konkurs

Ved registrering av et NUF i foretaksregisteret får NUFet tildelt et eget organisasjonsnummer selv om det ikke er en egen juridisk enhet. Den utenlandske enheten får i tillegg tildelt et eget nummer, såkalt UTLA-nummer. Dette er foretaksregisterets eget nummer på den utenlandske enheten, og er kun ment som et hjelpenummer til internt bruk av Brønnøysundregistrene.

I tingrettens melding til konkursregisteret etter åpning av konkurs i et utenlandsk selskap, varierer det fra tingrett til tingrett hvilke nummer som blir brukt. Meldingene kan inneholde UTLA-nr., det utenlandske organisasjonsnummeret, NUF-nummeret eller flere av disse numrene.

Selv om det er hovedselskapet som tas under konkursbehandling, skal registrering av konkursen etter Brønnøysundregistrenes oppfatning skje kun på organisasjonsnummeret til NUFet. Melding til konkursregisteret må inneholde gyldig organisasjonsnummer, og NUF-nummeret er selskapets eneste gyldige organisasjonsnummer.

5 Virkning av at selskapet er tatt under konkursbehandling i Norge

Selv om norske domstoler i visse tilfeller kan åpne konkurs i et utenlandsk selskap, kan det være spørsmål om konkursen vil bli anerkjent av myndighetene i registreringslandet, hvilken bistand norske domstoler vil få fra registreringslandet og hvilke rettsvirkninger konkursen vil ha i utlandet. 

 

5.1 anerkjennelse av en norsk konkurs i utlandet

Norge er part i Den nordiske konkurskonvensjonen. Konvensjonen, som er inntatt i lov av 7. november 1933, regulerer medlemsstatenes plikt til å akseptere at konkurs åpnet i en av statene også omfatter skyldnerens formue i andre stater. Det følger altså av konvensjonen at de andre nordiske landene har en plikt til å anerkjenne en konkurs som er åpnet i Norge. Konvensjonen får imidlertid bare anvendelse på konkurser der tingretten har bygget sin stedlige kompetanse på skyldnerens domisil. Domisil må her forstås som en samlebetegnelse på de begrep som anvendes i nasjonal lovgivning for å fastsette en fysisk eller juridisk persons hjemting. Dersom tingretten bygger sin stedlige kompetanse på skyldnerens hovedforretningssted, jf. konkl. § 146 første ledd, første punktum, kommer konvensjonen ikke til anvendelse på konkursen.

Eu-lovgivningen om konkurs har bestemmelser om at konkurs kan åpnes i det landet hvor skyldneren har sitt ”centre of main interests”, og at en avgjørelse om konkursåpning skal anerkjennes uten videre av andre medlemsstater, EC regulation on insolvency proceedings articles 16 og 17. Bestemmelsene gjelder bare for medlemsstatene i EU, og det er derfor usikkert om en konkursåpning i Norge i et utenlandsk selskap vil bli anerkjent i utlandet.

5.2 Registrering av konkursen i utenlandsk register 

Hvilke opplysninger som finnes om selskapet i registeret i registreringslandet kan variere fra land til land. Fra Companies House i England kan man få omfattende opplysninger om selskaper som er registrert der, og dette er også lett tilgjengelig på nettet. Man kan blant annet få opplysning om selskapet har en ”foreign branch”. Etter det Konkursrådet kjenner til er det imidlertid i svært mange tilfeller ikke opplyst om selskapet har en foreign branch. Dette gjelder også for de norske NUFene hvor all virksomhet skjer i den norske avdelingen. 

 

Som nevnt ovenfor skal konkurs i et utenlandsk selskap registreres på organisasjonsnummeret til den norske avdelingen i Konkursregisteret. Det er i dag ingen utveksling av informasjon mellom de ulike lands registre. Etter det Konkursrådet erfarer forholder de utenlandske registrene seg heller ikke til meldinger fra bostyreren i Norge om at selskapet er tatt under konkursbehandling i Norge.  Konkursen blir derfor ikke anmerket på hovedselskapet i registreringslandet. Dette medfører at hovedselskapet ikke blir slettet, og det får heller ingen anmerkning om at det er eller har vært under konkursbehandling i Norge. Konkurs i Norge har på dette punktet, i allefall i praksis, ingen virkning i utlandet. Hovedselskapet kan derfor drive videre som før. Da hovedselskapet ikke blir slettet, er det praksis at heller ikke NUFet kan slettes fra Foretaksregisteret, da dette bare er en avdeling av hovedselskapet og ikke en egen juridisk enhet. Etter avsluttet konkurs i Norge vil derfor det utenlandske selskapet og NUFet fortsatt være registrert og kunne drive videre som før i Norge. På dette punktet er det et klart skille mellom NUF og norske aksjeselskaper.

Konkursrådet mener det er svært uheldig at NUFet ikke blir slettet fra Foretaksregisteret etter at selskapet har vært under konkursbehandling i Norge. Etter Konkursrådets oppfatning bør reglene på dette punktet endres slik at NUFet kan slettes fra Foretaksregisteret etter en konkurs.

6 Nærmere om kontaktperson - konkurskarantene

Det kan være uklart hvilket ansvar og plikter de ulike aktørene i NUFet har. Det stilles krav om at NUFet må ha enten en daglig leder eller en kontaktperson i Norge. Hvilke plikter en kontaktperson har og hvilket ansvar det medfører å stå oppført som kontaktperson er ikke nærmere beskrevet. Kontaktperson er et begrep som ikke blir brukt ellers i lovgivningen. Kontaktpersonens rettsstilling er derfor noe uklar.

At det kan ha betydning om en person er kontaktperson eller daglig leder for et NUF viser seg bl.a. ved virkningene av konkurskarantene. Av konkursloven § 142 tredje ledd følger det at konkurskarantene innebærer at skyldneren i et tidsrom på to år regnet fra konkursåpningen ikke kan påta seg eller reelt utøve nye verv som daglig leder (administrerende direktør) i selskap som nevnt i femte ledd, for eksempel forretningsavdeling av utenlandsk selskap. Konkurskarantene ilagt av norske domstoler har bare virkning i Norge. Det er dermed ingen ting i veien rettslig sett for at en person som er ilagt konkurskarantene i Norge starter opp et selskap i utlandet. Det er videre ikke noe forbud mot at en person som er ilagt konkurskarantene kan stå som kontaktperson for et NUF. Dette kan innebære at en person som blir ilagt konkurskarantene i Norge kan drive virksomheten videre med begrenset ansvar ved å stå som kontaktperson i et NUF i stedet for daglig leder. Personer som er ilagt konkurskarantene er likevel forhindret fra å stifte NUF, jf. konkl. § 142 tredje ledd, men kan stå som kontaktperson i NUFer som er stiftet av andre.

En reservasjon ligger likevel i at personer ilagt konkurskarantene er forhindret fra reelt å utøve nye verv som daglig leder. Dersom kontaktpersonens oppgaver og ansvar innebærer at han reelt må sies å utøve verv som daglig leder, kan dette være i strid med reglene om konkurskarantene.

Et annet spørsmål er om norske domstoler kan ilegge konkurskarantene i forbindelse med konkurs i et utenlandsk selskap. Gjenstand for konkurskarantene etter kkl. § 142 er ”en skyldner hvis bo er tatt under konkursbehandling”. Skyldneren vil i vårt tilfelle være det utenlandske selskapet. Av bestemmelsens sjette ledd nr. 2 følger det at reglene om konkurskarantene gjelder tilsvarende for den som i løpet av det siste år før konkurs blir åpnet i selskapets bo ”formelt har innehatt eller reelt har utøvet verv som medlem eller varamedlem av styret eller som daglig leder (administrerende direktør) i et selskap som nevnt i femte ledd”. Selskapene som nevnt i femte ledd omfatter bl.a. forretningsavdeling av utenlandsk selskap. Det er derfor klart at personer som formelt eller reelt har vært medlem eller varamedlem av styret eller daglig leder i et NUF kan ilegges konkurskarantene av norske domstoler i forbindelse med konkursbehandling av et utenlandsk selskap i Norge. Bestemmelsen omfatter ikke kontaktperson som sådan. Ileggelse av konkurskarantene for kontaktperson i et NUF kan dermed bare skje dersom han reelt må sies å utøve verv som daglig leder eller styremedlem, jf. det som er sagt ovenfor om kkl. § 142 sjette ledd nr. 2.

7 Forslag til lovendringer

Adgangen til å opprette NUF følger av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Dette er noe Norge må forholde seg til også i fremtiden. En mulighet for å unngå en del av de problemstillingene NUF reiser, er å tilpasse selskapslovgivningen for mindre selskaper til lovgivningen i de mest vanlige vertslandene. En slik utvikling kan vi nå se i flere EU-land, for eksempel Nederland. Behovet for å opprette NUF vil da ikke lenger være tilstede i samme grad som nå.

Når det gjelder selskaper fra land utenfor EØS er situasjonen en annen. Norge har ingen internasjonale forpliktelser overfor land utenfor EØS, og står fritt til å gi lovregler om adgangen for slike selskaper å registrere seg i Norge. Norge har dermed mulighet for å stille krav til selskaper utenfor EØS dersom de ønsker å registrere seg i Norge.

Etter Konkursrådets oppfatning bør reglene endres slik at det blir adgang til å slette et NUF fra Foretaksregisteret dersom hovedselskapet har vært under konkursbehandling i Norge. Konkursrådet kan ikke se at en slik løsning vil være i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Man kan imidlertid ikke hindre at det utenlandske selskapet registrerer et NUF på nytt. Her vil Norge være forpliktet etter EØS-avtalen til å godta slike etableringer så lenge det utenlandske selskapet ikke blir slettet. Det nye NUFet vil imidlertid få et nytt foretaksnummer.

Det bør også arbeides for å bedre samarbeidet mellom de ulike lands register for utveksling av informasjon om selskaper som er registrert i flere land.