Rekvirenthåndboken - fremgangsmåten ved begjæring av konkurs (Revidert 2018)

Publisert: 3. mai 2019 | Oppdatert: 3. mai 2019

Anbefalingen tar for seg den praktiske fremgangsmåten for hvordan ulike kreditorer bør forholde seg til konkursprosessen. Innledningsvis redegjøres kort for insolvenskravet som vilkår for konkursåpning. Deretter omfatter anbefalingen tidsperioden fra en kreditor vurderer å begjære en debitor konkurs, nærmere om selve konkursbegjæringen, tilbakekall av en konkursbegjæring og gjennomføring av rettsmøtet. Avslutningsvis omtales konkursrekvirentens stilling etter at konkurs er åpnet.

Anbefalingen omfatter ikke særlige forhold som kan oppstå i forbindelse med oppbudsbegjæring fra skyldneren selv (oppbud).

1 Innledning

Konkursrådet publiserte i 2007 en anbefaling om fremgangsmåten ved begjæring av konkurs – rekvirenthåndboken. Konkursrådet avgir nå en oppdatert anbefaling. Anbefalingen er oppdatert per 18. desember 2018.

For å få åpnet konkurs må skyldneren (personen eller selskapet) være insolvent, jf. konkursloven (lov av 8. juni 1984 nr. 58) § 60. Insolvens er definert i § 61 og foreligger som utgangspunkt når skyldneren er ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller. Insolvens foreligger likevel ikke når skyldnerens eiendeler og inntekter tilsammen antas å kunne gi full dekning for skyldnerens forpliktelser, selv om oppfyllelsen av forpliktelsene vil bli forsinket ved at dekning må søkes ved salg av eiendelene.

Den som har et krav mot skyldneren kan på visse vilkår fremsette en konkursbegjæring for å søke å inndrive sitt tilgodehavende. Den kreditoren som fremsetter en konkursbegjæring kalles for konkursrekvirent. Dersom kravet er sikret med ”betryggende pant i skyldnerens eiendeler”, kan det ikke åpnes konkurs, jf. konkursloven § 64 første ledd. Dersom det er tvil om pantets verdi, må det foretas en verdivurdering av panteobjektet. Verdien av pantet må være beviselig lavere enn kravet.

2 Insolvens som vilkår for konkursåpning

2.1 Konkurslovens insolvensbegrep

Det er et vilkår for å åpne konkurs at skyldneren er insolvent. Det er ikke nok at skyldneren har liten vilje til å betale. Han må også mangle evne til å gjøre opp for seg.

Insolvens foreligger etter en nærmere angitt definisjon (legaldefinisjon) i konkursloven § 61:

Skyldneren er insolvent når denne ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, medmindre betalingsdyktigheten må antas å være forbigående. Insolvens foreligger likevel ikke når skyldnerens eiendeler og inntekter tilsammen antas å kunne gi full dekning for skyldnerens forpliktelser, selv om oppfyllelsen av forpliktelsene vil bli forsinket ved at dekning må søkes ved salg av eiendelene.

Ifølge definisjonen i § 61 er det to tema som skal vurderes. For det første er det et vilkår om at skyldneren er ute av stand til å betale sine forpliktelser etter hvert som de forfaller. Dette omtales ofte som vilkåret om at skyldneren må være betalingsudyktig eller illikvid. For det andre er det et vilkår om at skyldnerens forpliktelser overstiger verdien av skyldnerens eiendeler. Dette omtales ofte som vilkåret om at skyldneren må være i underbalanse eller insuffisient. Dersom begge disse vilkårene er oppfylt, vil skyldneren normalt være insolvent.

Insolvensbegrepet er nærmere omtalt i HR-2017-2375-A Blaalid-dommen, se premiss 30.

2.2 Hvordan kan kreditor vurdere om insolvens foreligger hos skyldneren?

Konkursrekvirenten må sannsynliggjøre at han har et krav mot skyldneren og at skyldneren er insolvent. Det er ikke nødvendig at kravet er forfalt til betaling, selv om det er det normale. Det er ikke alltid enkelt for en kreditor å få oversikt over skyldnerens økonomi slik at man kan sannsynliggjøre insolvens.

Dersom kreditor oppnår kontakt med skyldneren, er det mulig å søke informasjon ved å stille spørsmål om for eksempel skyldneren erkjenner kravet, om skyldneren har andre utestående og forfalte krav og hvilke inntekter skyldneren har. Videre er det av betydning å få avklart hvilke inntekter som kan forventes, hva skyldneren eier og hvor eiendelene befinner seg. I praksis er det ofte vanskelig å få kontakt med en skyldner som har betalingsutfordringer.

Det kan være hensiktsmessig å innhente oversikt over skyldnerens betalingsanmerkninger ved å kontakte et kredittopplysningsbyrå eller Løsøreregisteret. Dersom skyldneren plikter å levere årsregnskap, kan dette hentes fra Brønnøysundregisteret.

2.3 Insolvensformodninger – konkursloven §§ 62 og 63

Konkursloven §§ 62 og 63 inneholder bestemmelser som kan hjelpe kreditor, dersom det ellers er vanskelig å bevise insolvens. Disse bestemmelsene inneholder såkalte insolvenspresumsjoner. Det betyr at dersom de insolvensindisiene som er nevnt i paragrafene er tilstede, snus bevisbyrden slik at det er skyldneren som må bevise at han faktisk er solvent. Bestemmelsene kan være særlig praktiske i de tilfeller det er vanskelig å fremskaffe bevis for skyldnerens økonomiske situasjon eller dersom skyldneren uteblir fra rettsmøtet hvor konkursbegjæringen skal behandles.

2.4 Konkursbegjæring etter konkursloven § 62

Konkursloven § 62 lyder som følger:

Erkjenner skyldneren å være insolvent, eller har skyldneren stanset sine betalinger, eller har det ved utlegg eller annen tvangsfullbyrdelse i løpet av de siste tre måneder før konkursbegjæringen ble innsendt, ikke kunnet oppnås dekning hos skyldneren, antas insolvens i alminnelighet å foreligge.

2.4.1 Skyldnerens erkjennelse eller betalingsinnstilling

Dersom skyldneren har sendt brev til sine kreditorer om at alle betalinger er stanset og at han ikke kan gjøre opp for seg, eller han på annen måte erkjenner insolvens, er et av de alternative vilkårene i § 62 oppfylt. Insolvens antas da i alminnelighet å foreligge

2.4.2 Utlegg (eller annen tvangsfullbyrdelse) hvor det ikke oppnås dekning

Har det ved utlegg eller annen tvangsfullbyrdelse hos skyldneren, de siste tre måneder før konkursbegjæring ble sendt tingretten, ikke vært mulig å skaffe vedkommende kreditor dekning, er det tredje alternative vilkåret i konkursloven § 62 oppfylt. Insolvens antas da i alminnelighet å foreligge.

Et utlegg gir vedkommende kreditor pantesikkerhet i de av skyldnerens eiendeler det tas utlegg i , jf. panteloven (lov av 8. februar 1980 nr. 2) § 5-1.

For at en kreditor skal kunne fremsette en begjæring om utlegg, må det foreligge et tvangsgrunnlag. Reglene om tvangsgrunnlag finnes i tvangsfullbyrdelsesloven (lov av 26. juni 1992 nr. 86) kapittel 4 del I.

Ved tvangsfullbyrdelse er det stor forskjell på offentlige kreditorer og andre kreditorer. Skatte- og avgiftskrav er direkte tvangsgrunnlag for utlegg, jf. skattebetalingsloven (lov av 17. juni 2005 nr. 67) § 14-1. Videre er det slik at skatteoppkrever og skattekontorene har særnamsmannskompetanse, jf. skattebetalingsloven § 14-3. Dette innebærer at disse kreditorene kan gjennomføre tvangsfullbyrdelse selv. De generelle varslingsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven gjelder, men man kan avholde utleggsforretninger selv – uten å fremsette begjæringen overfor namsmannen.

For andre kreditorer er dom og eksigible gjeldsbrev (se tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav a) de vanligste tvangsgrunnlagene.

Dersom en kreditor trenger dom for å få tvangsgrunnlag, må man sende en klage til forliksrådet eller eventuelt stevning til tingretten.

Når man har dom eller annet tvangsgrunnlag for kravet, sendes det begjæring om utlegg til namsmannen som forestår utleggsforretningen. På https://www.politiet.no/tjenester/namsmann-og-forliksrad/ finnes mer informasjon, samt skjema og maler til varsler og begjæringer.

Dersom skyldneren ikke har eiendeler som kan sikres til dekning av kravet, vil utleggsforretningen lyde på "intet til utlegg" og betegnes som en negativ utleggsforretning. Denne forretningen vil kunne benyttes som grunnlag for en konkursbegjæring etter konkursloven § 62. Dersom utleggsforretningen resulterer i at det etableres utlegg i skyldnerens eiendeler, men eiendelenes verdi er ikke er tilstrekkelig til å dekke kravet, vil utleggsforretningen også kunne benyttes som grunnlag for en konkursbegjæring etter konkursloven § 62.

Det trenger ikke være sammenheng mellom kravet det er tatt utlegg for og kravet det begjæres konkurs for. Dette innebærer at det er mulig å fremsette en konkursbegjæring på grunnlag av "andre kreditorers" utleggsforretninger etter reglene i konkursloven § 62.

Med "annen tvangsfullbyrdelse" menes for eksempel arrest etter reglene i tvisteloven kap. 32-33.

2.4.3 Frister for konkursbegjæring etter konkursloven § 62

Dersom det ikke blir funnet noen sikkerhet, eller sikkerheten ikke anses for å være tilstrekkelig for å dekke kreditors krav, kan kreditor bruke utleggsforretningen som bevis for at vilkårene etter konkursloven § 62 er oppfylt. Utleggsforretningen kan ikke være eldre enn tre måneder, dersom den skal brukes som grunnlag for fremsettelse av konkursbegjæring i tingretten etter presumsjonsregelen i konkursloven § 62.

2.5 Konkursbegjæring etter konkursloven § 63

Konkursloven § 63 lyder som følger:

Dersom skyldneren har lovbestemt regnskapsplikt, eller har hatt slik regnskapsplikt i det siste år før konkursbegjæringen ble innsendt, skal insolvens i alminnelighet antas å foreligge når konkurs begjæres av en fordringshaver som bevislig har krevd skyldneren for klar og forfalt gjeld og som minst 4 uker deretter har latt forkynne for skyldneren en oppfordring til å betale innen to uker. Konkursbegjæringen må i tilfelle være kommet inn til tingretten i løpet av de første to uker etter at betalingsfristen utløp.

I den betalingsoppfordringen (konkursvarsel) som skal forkynnes for skyldneren, skal det opplyses om fordringshaverens adgang til å begjære konkurs åpnet dersom betaling ikke skjer innen fristens utløp. Dessuten skal det opplyses om at insolvens ved behandlingen av konkursbegjæringen i alminnelighet skal antas å foreligge når fordringshaveren har gått frem etter reglene i denne paragraf.

2.5.1 Hvem omfattes av bestemmelsen?

Fremgangsmåten etter konkursloven § 63 kan kun benyttes dersom skyldneren har ”lovbestemt regnskapsplikt”.

Dette omfatter de som er regnskapspliktig etter regnskapsloven (lov av 17. juli 1998 nr. 56) § 1-2, eller har vært regnskapspliktig i det siste året før konkursbegjæringen fremmes. Dersom kreditor følger den fremgangsmåten som er angitt i bestemmelsen, skal insolvens i alminnelighet antas å foreligge.

Begrepet "lovbestemt regnskapsplikt" i konkursloven § 63 må tolkes slik at det også omfatter de som er bokføringspliktige jf. bokføringsloven (lov 19. november 2004 nr. 73) § 2 og ikke kun de som er pliktige til å levere årsregnskap jf. regnskapsloven § 1-2.

2.5.2 Fremsettelse av kravet - påkrav

Når et krav er ubetalt etter forfall, sendes et brev (påkrav) til skyldneren der det kreves betaling Det er tilstrekkelig i kravbrevet å presisere kravets størrelse og kreve umiddelbar betaling. Det er ikke nødvendig å gi ny betalingsfrist, men det kan godt nevnes at det ved manglende betaling vil bli truffet tiltak for å inndrive beløpet. Dersom det settes en betalingsfristen i påkravet, bør den være på 2 uker.

At påkravet kommer i retur vil ikke nødvendigvis medføre at videre pågang etter konkursloven § 63 er utelukket. Skyldes det skyldnerens egen passivitet eller uaktsomhet at kravet ikke kommer frem, som for eksempel dersom post ikke hentes eller åpnes, vil skyldneren neppe bli hørt med påstand om at konkursloven § 63 ikke kan anvendes.

2.5.3 Betalingsoppfordring - forkynnelse av konkursvarsel

Dersom kravet fortsatt ikke er betalt fire uker etter påkravet, kan det når som helst deretter forkynnes en betalingsoppfordring – et konkursvarsel – for skyldneren. Det skal gå minst fire uker fra påkravet er sendt til skyldneren, til konkursvarselet forkynnes, jf. konkursloven § 63 første ledd.

Det skal foretas en lovlig forkynnelse etter domstolloven (lov av 13. august 1915 nr. 5) kapittel 9. Det er bare hovedstevnevitnet som kan foreta forkynnelse. Dette vil normalt skje på skyldnerens forretningssted eller privatadresse. Det er ikke et krav om at betalingsoppfordringen nødvendigvis kommer til skyldnerens kunnskap. Det er tilstrekkelig at det forkynnes for en som etter domstollovens regler er lovlig stedfortreder for skyldneren, jf. domstolloven §§ 168 følgende.

Når varselet er forkynt, sender hovedstevnevitnet dette tilbake til kreditor med påtegning om dato for forkynnelsen og påskrift om hvordan den er utført. Forsøk på forkynnelse er ikke tilstrekkelig. Det er en nødvendig betingelse at konkursvarselet forkynnes enten for skyldneren selv eller hans lovlige stedfortreder.

I konkursvarselet skal skyldneren gis en betalingsfrist på to uker. Konkursvarselet må inneholde en formulering om at dersom kravet ikke blir betalt vil det bli fremsatt en konkursbegjæring, og at insolvens da normalt skal antas å foreligge.

2.5.4 Fremsettelse av konkursbegjæringen

Hvis heller ikke konkursvarselet fører til betaling, er det aktuelt å fremsette begjæring om konkurs, når betalingsfristen på to uker fra forkynnelsestidspunktet har gått ut. Fristen for å begjære konkurs etter § 63 er to uker. Denne fristen begynner å løpe dagen etter at betalingsfristen etter betalingsoppfordringen gikk ut.

Konkursbegjæringen i original må være innkommet tingretten innen kontortidens slutt på fristens siste dag. Det anbefales at original konkursbegjæring blir innlevert på tingrettens kontor fordi konkursrekvirenten/saksøker har risiko for eventuelle forsinkelser ved postgangen.

2.5.5 Frister for konkursbegjæring etter konkursloven § 63

Fristberegningen skjer i henhold til domstolloven §§ 148 annet ledd og 149 første ledd. Fra forkynnelsen av konkursvarselet er utført, løper det som nevnt en betalingsfrist på to uker. Dagen etter at betalingsfristen er utløpt, begynner en to ukers frist for å få en konkursbegjæring inn til tingretten å løpe. Eller sagt på en annen måte: Er konkursvarselet forkynt på en tirsdag løper betalingsfristen ut tirsdagen to uker senere. Onsdag begynner da fristen for konkursbegjæring å løpe. Denne fristen går ut onsdagen to uker deretter. Ender en av disse fristene på en lørdag, søndag eller dag som er likestilt med helgedag, forlenges fristen til nærmeste følgende virkedag (hverdag).

2.5.6 Konkursbegjæring grunnet manglende lønnsutbetaling

De fleste arbeidsgivere er regnskapspliktige og/eller bokføringspliktige, og da kan fremgangsmåten etter konkursloven § 63 benyttes. Dersom arbeidsgiver ikke har betalt lønn/feriepenger på vanlig utbetalingsdag, må arbeidstaker så snart som mulig kreve betaling (påkrav), se punkt 2.5.2.

Arbeidstakeren kan få hjelp til å fremme sitt krav gjennom fagforbund eller advokat. Kun nødvendige og rimelige omkostninger vil bli dekket som massekrav av konkursboet, eventuelt av lønnsgarantiordningen, dersom man har dekningsberettiget lønns- eller feriepengekrav. Slike omkostninger må medtas i konkursbegjæringen, slik at de kan bli dekket av arbeidsgiver dersom kravet betales uten at konkurs åpnes.

Massekrav er fordringer som i hovedsak er oppstått etter konkursåpning. Gebyret til tingretten og godtgjørelse til bostyrer er eksempler på massekrav. Massekrav skal dekkes foran all annen gjeld, jf. dekningsloven § 9-2. Dersom det er midler igjen, dekkes fortrinnsberettigede krav av første klasse. Dette er lønnskrav/feriepenger som stort sett er forfalt mindre enn 4/24 måneder før konkurs, jf. dekningsloven § 9-3.

Dersom arbeidsgiveren ikke betaler i henhold til påkravet, må konkursvarsel sendes. Konkursvarselet sendes til hovedstevnevitnet i to eksemplarer. Renter bør tas med i konkursvarselet.

3 Når kan kreditor begjære konkurs?

3.1 Innledning

Normalt vil en kreditor søke å få innbetalt kravet uten å gå veien om konkurs. Dersom en kreditor begjærer utlegg og namsmannen finner aktiva å søke dekning i, vil det naturlige være å realisere dette utleggspantet for å få oppgjør for kravet. Tvangsrealisasjon skal også gjennomføres via namsapparatet.

Det kan også tenkes at det foreligger omstendigheter som gjør det nødvendig for kreditor å reagere raskt for å unngå at tvangsfullbyrdelse vil bli forspilt eller vesentlig vanskeliggjort. I slike tilfeller kan det fremsettes begjæring om arrest i henhold til tvisteloven kap 32-33. Begjæringer om slik midlertidig sikring fremsettes overfor tingretten.

Dersom slik enkeltforfølgning av kravet ikke fører frem, står kreditor igjen med konkursbegjæring som alternativ. Hovedhensikten bak konkursinstituttet er å gi kreditorene anledning til å fordele skyldnerens eiendeler, når andre muligheter ikke lenger finnes (fellesforfølgning).

3.2 Offentlige kreditorer

De fleste konkursene i Norge blir åpnet på grunnlag av begjæringer fra skatte- og avgiftskreditorene. Det er skyldig merverdiavgift, arbeidsgiveravgift, forskuddstrekk, skattekrav, toll og innførselsmerverdiavgift samt særavgifter som ligger til grunn for disse begjæringene.

Dersom skattepliktige ikke leverer skattemeldinger som pålagt, kan skatteetaten fastsette kravene ved skjønn. Dette følger av reglene i skatteforvaltningsloven (lov av 27. mai 2016 nr. 14) § 12-2.

Når offentlige kreditorer vurderer å begjære en skyldner konkurs, må situasjonen undergis en konkret vurdering. Det er naturlig å ta utgangspunkt i selve kravet. Her vil kravets alder og beløpets størrelse være av betydning. Dersom kravet bygger på skatteetatens skjønnsfastsettelser, er dette ikke til hinder for å fremsette en konkursbegjæring. For å unngå prosessuelle forsinkelser kan det likevel være hensiktsmessig å vurdere grunnlaget for skjønnsfastsettelsene før det sendes inn en konkursbegjæring.

Skyldnerens betalingshistorikk og hvilken innfordringsstrategi som må anses hensiktsmessig overfor denne skyldneren, bør også vurderes. Her vil vurderingene variere avhengig av om det er en personlig skyldner eller en næringsdrivende hvor virksomheten drives med personlig ansvar i et enkeltpersonforetak eller upersonlig gjennom et aksjeselskap.

Videre vi det offentliges stilling i en konkurs være momenter av betydning. Dette gjelder for eksempel hvis det er fare for prioritetstap, dekningsmuligheter, omstøtelige transaksjoner og mulig unndragelse av midler.

I tillegg til dette, bør offentlige kreditorer ta allmennpreventive hensyn med i vurderingene. Det kan for eksempel være ved mistanke om økonomisk kriminalitet eller for å hindre konkurransevridning mellom seriøse og useriøse aktører.

3.3 Arbeidstakere

En arbeidstaker som har lønnskrav (lønn og feriepenger), og som er ansatt i en bedrift som ikke har midler til å betale, kan begjære konkurs åpnet hos arbeidsgiver, dvs skyldner. I mange tilfeller kan arbeidstakeren få bistand fra sin fagforening. Se også punkt 2.5.5.

Arbeidstaker som har fortrinnsberettigede krav etter dekningsloven § 9-3 eller dekningsberettiget krav etter lønnsgarantiloven § 1 er fritatt for å stille sikkerhet for omkostningene, jf. konkursloven §§ 67 fjerde ledd og 73 annet ledd. Arbeidstaker er også fritatt for å betale rettsgebyr, dersom konkursbegjæringen blir trukket, avvist, avslått eller ikke tatt stilling til. Tingretten kan likevel kreve rettsgebyr, dersom konkursbegjæringen er fremsatt kun for å skade arbeidsgiveren, eller når konkursbegjæringen er uten saklig grunn.

For dekning av lønns- og feriepengekrav ved konkurs vises det til Konkursrådets anbefaling om Behandling av lønns- og feriepengekrav i konkurs. Det er også utgitt en innføring om Ansatt i virksomhet som går konkurs.

3.4 Andre fordringshavere

Enhver fordringshaver kan begjære en skyldner konkurs, dersom skyldneren er insolvent. Som eksempel på andre fordringshavere kan nevnes banker og finansinstitusjoner, leverandører og andre kontraktsparter.

Årsaken til at det er få andre kreditorer enn de offentlige som begjærer konkurs, er enten at kreditorene sikrer seg på annen måte eller at det ikke er regningssvarende å begjære en skyldner konkurs.

Banker og andre kredittinstitusjoner sikrer sine krav med pantsettelser hos skyldneren. For den som har betryggende pant er den aktuelle framgangsmåten å begjære tvangssalg etter tvangsfullbyrdelsesloven. Dersom slik betryggende pantesikkerhet foreligger har ikke kreditor adgang til å begjære konkurs.

Gruppen andre fordringshavere har ofte så liten mulighet for å få utbetalt dividende etter en konkurs, at de ikke vil få dekket sitt krav. Prioritetsreglene gjør at en ”vanlig” fordringshaver kommer etter boomkostninger, lønnskrav og de offentlige krav som har bedre prioritet, jf. dekningsloven kapittel 9.

4 Konkursbegjæringen

4.1 Konkursbegjæringens innhold

Når det skal innleveres en konkursbegjæring, vil kreditor være konkursrekvirent og opptre som saksøker. Skyldneren får stilling som saksøkt.

Begjæring om konkurs må fremsettes med original underskrift og angi de omstendigheter begjæringen begrunnes med, jf. konkursloven § 66 første ledd. Advokater skal benytte prosesskriv i overensstemmelse med tvisteloven kapittel 12, jf. konkursloven § 149 første ledd. Oppsettet må være slik at partene og prosessfullmektigene klart fremgår. Nøyaktige adresser samt telefon og e-postadresse må være angitt. Det er bare selvstendige rettssubjekt som kan begjæres konkurs, se punkt 4.3.

Se også Konkursrådets publiserte Huskeliste for konkursbegjæring.

4.2 Hvem kan fremsette begjæring til tingretten (partsrepresentasjon)?

4.2.1 Offentlige kreditorer som konkursrekvirenter

Konkursbegjæringer på vegne av det offentlige er gjenstand for særlig instruks/fullmakt. Når staten er part, er det i utgangspunktet statsministeren eller vedkommende statsråd som er partsrepresentant, jf. domstolloven § 191 første ledd og Rt. 1975 s. 796.

Skattebetalingsloven gjelder betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav. Det fremgår av skattebetalingsloven § 1-1 hvilke skatte- og avgiftskrav som omfattes av loven. I lovens kapittel 2 reguleres hvem som er innkrevingsmyndighet og betalingsmottaker for de ulike skatte- og avgiftskravene som omfattes av loven. Se nærmere om delegasjon i Rt. 1998 s. 152.

Merverdiavgiften innfordres av skattekontorene, jf. skattebetalingsloven § 2-2. Prosessordningen i innfordringssaker reguleres av skattebetalingsloven § 17-1. Statens partsstilling utøves av innkrevingsmyndigheten for kravet, jf. skattebetalingsloven kapittel 2.

For kommuner og fylkeskommuner er det ordføreren som kan opptre på vegne av kommunen, jf. kommuneloven (lov av 25. september 1992 nr. 107) § 9 nr. 3 og domstolloven § 191 første ledd. Det må antas å være adgang til delegasjon av partsstillingen både til andre folkevalgte og til ansatte.

4.2.2 Andre kreditorer som konkursrekvirenter

Når rekvirenten/saksøkeren er en fysisk person, vil vedkommende selv være part. En person kan oppnevne en annen person som sin prosessfullmektig, jf. tvisteloven kapittel 3.

For juridiske personer (ikke-personlige rettssubjekter) er den lovlige stedfortreder å anse som partsrepresentant, typisk vil en styreleder være lovlig representant for et aksjeselskap.

Daglig leder eller andre ansatte kan oppnevnes som prosessfullmektig ved en prosessfullmakt, og deretter inngi en konkursbegjæring på vegne av parten.

4.2.3 Nærmere om representasjon ved prosessfullmektig

Dersom parten ikke selv har undertegnet konkursbegjæringen og ikke selv møter i retten, må det benyttes en prosessfullmektig som har nødvendig fullmakt til å begjære konkurs, og som møter i tingretten ved behandling av konkursbegjæringen. Bare parten eller lovlig stedfortreder kan anta prosessfullmektig. Tvisteloven kapittel 3 regulerer bruk av prosessfullmektig.

En advokat vil alltid kunne møte som prosessfullmektig og behøver ikke dokumentere at han har fullmakt til å begjære konkurs. Dette følger av tvisteloven § 3-3. Advokaten må ha avklart særskilt med sin klient at det skal begjæres konkurs, men utad innestår advokaten for at han har nødvendig fullmakt.

Alle andre enn advokater må, dersom de skal undertegne en konkursbegjæring eller møte i retten på vegne av parten, fremlegge en skriftlig prosessfullmakt som tilfredsstiller kravene i tvistelovens § 3-4. Rt. 1997 s. 905 er illustrerende. Fullmakten må vise om den er en alminnelig prosessfullmakt, som også gir anledning til å begjære konkurs, eller om den er begrenset til å foreta bestemte prosesshandlinger. Dette gjelder også offentlig ansatte, dersom ikke selve partsstillingen er delegert, jf. uttalelser i den foran nevnte kjennelsen fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 1998 s. 152.

Tvisteloven § 3-3 og konkursloven § 149 annet ledd, regulerer hvem andre enn advokater som kan opptre som prosessfullmektig i forbindelse med behandlingen av en konkursbegjæring. Både private selskap og det offentlige kan oppnevne egne ansatte som sine prosessfullmektiger. Privatpersoner kan dessuten oppnevne nære familiemedlemmer, jf. tvisteloven § 3-3 tredje ledd.

Verken et inkassobyrå eller bevillingsinnehaveren (som ikke er advokat) kan opptre som prosessfullmektig i forbindelse med en konkursbegjæring. Dette følger av konkursloven § 149 annet ledd 3. punktum og tvisteloven § 3-3.

4.3 Hvem skal begjæringen rettes mot og hvor skal den sendes?

4.3.1 Riktig skyldner som saksøkt

Personlige skyldnere er egne rettssubjekter som en konkursbegjæring kan rette seg mot. Enkeltpersonforetak (for eksempel en kioskeier) og sameier (for eksempel to personer som eier en leiegård sammen) er derimot ikke egne rettssubjekter. Konkursbegjæringen må følgelig rettes mot innehaver(e) personlig.

Saksøker/konkursrekvirenten bør på forhånd ha kontrollert med Foretaksregisteret hvorvidt personlig skyldner er registrert som innehaver av foretak. Det er viktig at rekvirenten gir korrekt adresse for hovedforretningsstedet. Dersom dette avviker fra registreringen i Brønnøysund, må dette særskilt omtales.

Aksjeselskaper og ansvarlige selskaper er selvstendige rettssubjekter som konkursbegjæringer kan rettes mot. Her er det imidlertid ulike regler for hvem konkursbegjæringen skal forkynnes for. Konkursbegjæring rettet mot et aksjeselskap skal forkynnes for styreleder, jf. domstolloven § 191 annet ledd. Der konkursbegjæringen gjelder et slikt selskap må det derfor fremgå klart hvem som er styreleder.

Enkelte skyldnere (selskap) har kun postboksadresse. I mangel av andre opplysninger om forretningssted kan normalt postadressen legges til grunn. Det kan forkynnes til styreleder på bopel, dersom selskapet kun har oppgitt postboksadresse.

Eksempler på hvordan saksøkte/skyldneren skal betegnes i en konkursbegjæring:

Aksjeselskap

Ås Maskinservice AS ved styreleder Peder Ås, Lilleveien 12, 1000 Lillevik, organisasjonsnummer ..........

Enkeltpersonforetak

Lars Holm, innehaver av Holms bensinstasjon, Storeveien 4, 1001 Storevik, organisasjonsnummer ........, personnummer ..........

Privatperson som ikke er næringsdrivende

Tobias Ås, Lilleveien 5, 1000 Lillevik, personnummer ..........

Er saksøkte/skyldner ved en uforsettlig feil galt angitt, skal retten gi frist for retting av feilen, jf. tvisteloven § 11-5, jf. § 16-5 jf. konkursloven § 149 første ledd første punktum, se Rt.2012 s. 1338.

Det er saksøkeren/konkursrekvirenten som skal fremskaffe relevant faktisk informasjon for behandling av begjæringen, også i relasjon til hvor begjæringen og innkallingen skal forkynnes (til hvem på hvilken adresse), jf. domstolloven § 163 a tredje ledd. Det er tingretten som sørger for å sende konkursbegjæringen til namsmannen for forkynning. Det er derfor viktig at saksøker oppgir riktig adressat på begjæringen.

4.3.2 Riktig verneting – tingrettens kompetanse

Hvor konkurs skal åpnes fremgår av konkursloven § 146:

Er skyldnerens virksomhet registrert i Foretaksregisteret, hører behandlingen under tingretten i den rettskrets hvor skyldneren har sitt hovedforretningssted.

I andre tilfeller hører behandlingen under tingretten i den rettskrets hvor skyldneren har sitt alminnelige verneting. Konkurs over dødsbo hører likevel alltid under den tingrett som behandler dødsboet.

Hvis saksøkte/skyldneren er registrert i Foretaksregisteret er det den faktiske lokalisering av hovedforretningsstedet på det tidspunktet da begjæringen kom inn til tingretten, som er avgjørende for hvilken tingrett som er kompetent. Registreringsstedet kan være avgjørende hvis det er flere forretningssteder og det er tvil om hovedforretningsstedet.

De alminnelige vernetingsreglene følger av tvisteloven § 4-4. Tvisteloven § 4-4 nr. 2 sier at enhver har alminnelig verneting i den rettskrets hvor de har bopel. Finner man ikke frem til skyldnerens adresse kan tvisteloven § 4-4 nr. 5 få anvendelse også i relasjon til konkurs. Denne bestemmelsen sier at den, som ikke har påviselig bosted, verken i Norge eller andre steder, kan saksøkes i den rettskrets hvor de oppholder seg når stevningen (konkursbegjæringen) forkynnes.

Hvis saksøkte er innehaver av et enkeltpersonforetak må det undersøkes om virksomheten er registrert i Foretaksregisteret eller bare i Enhetsregisteret. Hvis enkeltpersonforetaket er registrert i Foretaksregisteret og kravet relaterer seg til virksomheten i foretaket, vil det avgjørende være hvor skyldnerens hovedforretningssted er registrert. Ellers vil det være skyldnerens bopel som er avgjørende.

Regelen om hovedforretningssted gjelder også utenlandske foretak. Det kan derfor ikke åpnes konkurs i filial eller norskregistrert avdeling av utenlandsk selskap. Men om det utenlandske selskapet bare eller i det vesentlige har virksomhet i Norge, kan det utenlandske selskapet slås konkurs i Norge. Det samme må gjelde om det har sitt ”hovedforretningssted”, eller ”center of main interests” (COMI) her i landet.

Utenlandske foretak som driver næringsvirksomhet i Norge er registreringspliktige etter foretaksregistreringsloven (lov av 21. juni 1985 nr. 78) § 2-1 annet ledd. Men i relasjon til konkursloven § 146 første ledd første punktum, er registrering i tilsvarende utenlandsk register likestilt med registrering i Foretaksregisteret. Ligger hovedforretningsstedet i Norge, er det altså uten betydning om virksomheten bare er registrert i utlandet. Virksomhetens hovedforretningssted blir avgjørende for om norsk tingrett er kompetent. Se NOU 1972:20 s. 228.

Etter norsk internasjonal privatrett gjelder domisilprinsippet. Konkursbegjæringer mot personer som ikke har registrert foretak i norsk eller utenlandsk foretaksregister, skal fremsettes på vedkommende sitt bosted.

Det kan i en del tilfeller være vanskelig å avgjøre hvorvidt en person er bosatt i inn- eller utland. Det må foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering, som i noen grad kan være formålsbestemt. De ulike kriteriene for å avgjøre hvorvidt skyldneren har oppgitt sin bopel i Norge drøftes inngående i Rt. 1988 s. 1110, særlig s. 1115 følgende. I denne saken var det spørsmål om konkursdebitor, som hadde drevet en omfattende virksomhet i Norge, kunne påberope seg å ha oppgitt sin bopel her, når han ble saksøkt av sine kreditorer. Retten la til grunn at det i denne situasjonen måtte stilles strenge krav for å godta at debitor hadde oppgitt sin bopel, slik at han ikke lenger hadde hjemting i Norge.

Etter prinsippet i norsk internasjonal privatrett om skiftets enhet, vil kompetansen også omfatte eiendeler og gjeld i utlandet. Problemet knytter seg imidlertid til å få konkursen akseptert og tillagt rettsvirkninger i utlandet. Det kan oppstå problemer hvis flere land etter sin lovgivning har kompetanse til å åpne konkurs i den samme enheten.

Ved lov 17. juni 2016 nr. 55 ble det vedtatt en ny fjerde del i konkursloven om grenseoverskridende insolvensbehandling, se nye bestemmelser i konkursloven §§ 161-175. Lovendringene er imidlertid ikke trådt i kraft. Lovendringene regulerer tingrettens stedlige kompetanse i internasjonale forhold, herunder reguleres også forholdet til den nordiske konkurskonvensjon. For nærmere redegjørelse vises det til forarbeidene i Prop. 88 L (2015-2016).

4.4 Hvilken dokumentasjon skal følge med konkursbegjæringen?

Rekvirenten må fremlegge dokumentasjon for selve kravet. Dette vil typisk være en faktura eller annet materiale som belyser kravets eksistens. Videre må det vedlegges kopi av sendte lovpålagte varsler etter konkursloven § 63 eller avholdt utleggsforretning etter konkursloven § 62.

For å sikre at begjæringen rettes mot riktig saksøkt/skyldner må rekvirenten oppgi navn og helst fødselsdato på personlige skyldnere og organisasjonsnummer for juridiske personer.

Begjæringen med bilag leveres sammen med 3 sett kopier. Dersom det skal forkynnes på flere adresser, må det sendes tre ekstra kopier pr. adresse.

4.5 Gebyr ved begjæring om konkurs

Ved innlevering av konkursbegjæringen, må saksøker/konkursrekvirenten innbetale et beløp til retten som tilsvarer rekvirentens maksimale ansvar for gebyrer og omkostninger ved bobehandlingen. Dette beløpet utgjør 50 ganger rettsgebyret (R), jf. konkursloven § 67 første ledd og forskrift av 27. januar 2005 (FOR-2005-01-27-70). Rettsgebyret blir som regel oppdatert 1. januar hvert år. Fra 1. januar 2018 var rettsgebyret kr 1 130, slik at sikkerhetsstillelse i 2018 utgjør kr. 56 500. Det foreligger noen fritaksgrunner etter konkursloven § 67 tredje og fjerde ledd.

Dersom forskudd ikke er innbetalt vil tingretten gi en kort frist for innbetaling, jf. tvisteloven § 16-5, jf. § 16-7 ledd. Konkursbegjæringen tas ikke til behandling før sikkerhetsstillelsen er innbetalt.

Det skal ikke stilles sikkerhet når konkurs begjæres av skyldneren selv (oppbud). Arbeidstaker med fortrinnsberettiget krav etter dekningsloven § 9-3, eller med krav som dekkes av lønnsgarantiordningen er fritatt etter konkursloven § 67. Offentlige myndigheter er normalt fritatt for å stille sikkerhet.

5 Tilbakekall av konkursbegjæring

En konkursbegjæring kan kalles tilbake av saksøker/konkursrekvirenten helt frem til tingretten har avsagt kjennelse om konkurs skal åpnes eller ikke, jf. konkursloven § 68. Kjennelsen er ikke avsagt før dommeren har undertegnet kjennelsen. At rettsmøtet er over, og at saken er tatt opp til avgjørelse, hindrer således ikke at begjæringen trekkes.

Dersom konkursbegjæringen trekkes, kan saksøkte/skyldneren ha krav på å bli tilkjent saksomkostninger. Trekkes begjæringen etter at det har vært rettsmøte, eller under rettsmøtet, bør derfor saksøkte/skyldneren få anledning til å uttale seg om dette før saken heves.

Tilbakekallet må skje skriftlig, med samtidig varsel til saksøkte, eller ved personlig fremmøte i tingretten. Tingretten bør alltid straks varsles om tilbakekall pr. e-post eller telefon.

Det er bare saksøker selv eller ved lovlig prosessfullmektig som kan trekke konkursbegjæringen. Det må klart fremgå at tilbakekallet kommer fra rette vedkommende.

Gebyrplikten inntrer allerede ved journalføringen av konkursbegjæringen, selv om den ikke er forkynt eller saken berammet, se punkt 4.5. Trekkes begjæringen etter dette, reduseres gebyret til 3R og resterende del av forskuddsbetalingen blir returnert. Offentlig saksøker/konkursrekvirent som ikke har foretatt forskuddsinnbetaling vil bli avkrevet gebyret på 3 ganger rettsgebyret (3R).

Det å trekke tilbake en konkursbegjæring som allerede i utgangspunktet var uberettiget, fritar ikke for mulig erstatningsansvar etter konkursloven § 76.

Dersom saksøker/konkursrekvirenten trekker konkursbegjæringen, bør det avklares tydelig mellom partene hvilke forutsetninger og vilkår som ligger til grunn for tilbakekallet. Dersom det mottas delbetaling for det kravet som er grunnlag for konkursbegjæringen, kan det være fristende å trekke konkursbegjæringen i håp om at også resten skal bli betalt. Saksøker/konkursrekvirenten må da være klar over at betalingen kan bli omstøtt, dersom skyldneren blir slått konkurs mindre enn tre måneder etter at betaling er mottatt, jf. dekningsloven kapittel 5.

6 Rettsmøte for behandling av konkursbegjæringen

6.1 Innledning

Etter konkursloven § 70 skal tingretten innkalle partene (saksøker og saksøkt) til et rettsmøte for behandling av spørsmålet om åpning av konkurs. Møtet skal holdes snarest mulig etter at konkursbegjæringen er kommet inn til retten, jf. § 70 annet ledd. Dette rettsmøtet er ikke en hovedforhandling, men tvistelovens regler gjelder så langt de passer, jf. konkursloven § 149 første ledd.

Konkursbegjæringen og innkallingen skal forkynnes av hovedstevnevitnet med minst 2 dagers varsel, jf. konkursloven § 70 tredje ledd.

Se Konkursrådets anbefaling om Rettens behandling av konkursbegjæringer og konkursbo.

6.2 Opplysningen av saken – gangen i rettsmøtet

Hensikten med rettsmøtet er at partene skal kunne få uttale seg muntlig om saken, og legge fram sin dokumentasjon og andre bevis. Ut fra hensynet til kontradiksjon skal partene skal få anledning til å imøtegå hverandres anførsler og argumentasjon muntlig. Dette kan imidlertid suppleres av skriftlige innlegg. Normalt er rettsmøtet til behandling av konkursbegjæringen kort, ca. 20 til 30 minutter.

Først blir saksøkeren gitt ordet, for å redegjøre for kravet og bevisene for insolvens. Stort sett fremlegges kun skriftlig dokumentasjon for kravet og insolvensen, men det kan i enkelte tilfeller være aktuelt med vitneførsel. Saksøkte/skyldneren gis tilsvarende anledning til bemerkninger/redegjørelse og bevisførsel. Rettsmøtet er ikke strengt formbundet og partene vil normalt bli gitt anledning til å få uttale seg flere ganger.

Saksøker har anledning til å stille spørsmål til saksøkte/skyldneren, etter at saksøkte har fått anledning til å fremlegge sin sak. Der saksøkte/skyldneren møter uten bistand, vil retten ha et ansvar for å sørge for at de relevante spørsmål blir stillet for å avgjøre om vilkårene for å åpne konkurs foreligger, jf. tvisteloven §§ 23-2 og 11-5, jf. konkursloven § 149 første ledd. Det kan holdes flere rettsmøter ved behov, og det kan i tillegg utveksles prosesskriv. Retten vil stå fritt til å innhente ytterligere opplysninger, og kan bygge på både det skriftlige materialet og det som fremkommer muntlig.

Dommeren kan ta opp spørsmål om forliksforhandlinger, men det er ikke slik at hensikten med møtet er å søke etter betalingsordninger. Retten vil være tilbakeholden med medvirkning til forhandlinger, og ordninger som kan føre til forfordeling av en insolvent skyldners kreditorer. Dersom skyldner ønsker en betalingsordning, må skyldneren kontakte rekvirenten om dette før rettsmøtet.

Retten treffer normalt sin avgjørelse om hvorvidt konkurs åpnes eller ikke, i rettsmøtet. Unntaksvis treffes avgjørelsen senere, eventuelt etter at partene har supplert saken ved prosesskriv.

6.3 Partenes møteplikt

Partene bør møte i rettsmøtet, men dette er ikke nødvendigvis en betingelse for behandlingen av konkursbegjæringen. Saken kan behandles selv om saksøkte/skyldneren unnlater å møte. Saken kan også behandles dersom det har vært umulig å innkalle eller varsle skyldneren, jf. konkursloven § 70.

Møter ikke saksøker/konkursrekvirenten, kan saken bli avvist, dersom det ikke er avklart med retten at det ikke er nødvendig å være personlig tilstede. Det må i slike tilfeller være gitt samtykke fra retten til å gjennomføre fjernmøte (dvs møte per telefon eller video).

Har en part lovlig forfall må rettsmøtet utsettes, jf. konkursloven § 71 første ledd. Grensene for hva som er lovlig forfall er snevre, jf. tvisteloven § 13-4.

Lovlig forfall foreligger dersom det oppstår uforutsette hindringer, som gjør at vedkommende ikke kan møte, og det ikke har vært tid til å oppnevne prosessfullmektig, jf. tvisteloven § 13-4.

Sykdom eller sykemelding er ikke alltid lovlig forfall. Det avgjørende er om vedkommende er så syk at han ikke kan møte, og ikke har hatt anledning til å anta prosessfullmektig. Langvarig eller kronisk sykdom, som gjør det umulig å møte, hindrer således ikke at saken behandles. I enkelte tilfeller hvor det er viktig å høre skyldneren selv, kan det innhentes forklaring over telefon eller ved at rettsmøtet holdes ved sykesengen.

Saksøkte/skyldneren vil også ha lovlig forfall dersom han ikke har fått innkallingen til rettsmøtet i tide, jf. tvisteloven § 13-4. Det er tingretten som innkaller saksøkte til rettsmøtet. Det er imidlertid i saksøkerens/konkursrekvirentens interesse at skyldneren møter, slik at konkursbegjæringen kan behandles. Saksøkeren bør derfor gjøre nærmere undersøkelser og eventuelt varsle saksøkte, for å forebygge uteblivelse. Uteblir likevel saksøkte/skyldneren, vil saksøkers undersøkelser og varsling ha bevisverdi i relasjon til om konkursbegjæringen og innkallingen har kommet skyldneren til kunnskap, jf. domstolloven § 185 og Rt. 1975 s. 784, Rt. 1986 s. 447 og Rt. 1988 s. 1024. Dersom dette ikke straks kan bringes på det rene, vil saken kunne bli utsatt.

Har saksøkte/skyldneren ikke lovlig forfall, skal saken realitetsbehandles eventuelt utsettes, dersom vilkårene for det er tilstede, jf. konkursloven § 71. Saken kan ikke avgjøres ved ”uteblivelseskjennelse”, jf. Rt 1989 s. 208.

Selv om skyldneren har lovlig forfall, kan retten i enkelte tilfeller realitetsbehandle saken, se NOU 1972:20 side 136 hvor det heter: «Det følger videre av oppregningen at skyldnerens gyldige forfall … ikke er noe absolutt hinder for at konkursbegjæringen tas under behandling». Det samme fremgår av Wiker og Ro: Konkursloven. Kommentarutgave side 260.

6.4 Utsettelse

Det skal ikke være kurant å få utsatt et rettsmøte. Konkursbegjæringer skal behandles og avgjøres hurtig. Det må ved utsettelse, både etter konkursloven § 71 første og annet ledd, foreligge et reelt behov for utsettelse, og utsettelsen som gis skal være meget kort.

Utsettelse må bare skje dersom det foreligger tvil om kravet eller solvensen, som bør tillates avhjulpet. Utsettelser skal ikke skje for å gi saksøker et utilbørlig oppgjørspress overfor en antatt insolvent skyldner. Men dersom det er rimelig utsikt til at skyldneren klarer å gjøre opp, gjennom refinansiering eller på annen akseptabel måte, kan det være berettiget med en kortere utsettelse. Denne utsettelsen bør neppe være på særlig mer enn maksimalt to uker, jf. konkursloven § 71 første ledd.

Utsettelse bør normalt ikke skje etter telefonhenvendelser. Partene bør møte til et kort rettsmøte hvor kjennelsen forkynnes. Hvis en ny innkalling skal forkynnes gjennom hovedstevnevitnet kan saken bli betydelig forsinket, hvilket er i strid med lovens intensjon. Partene må være forberedt på at når saken er bragt inn for retten, skal den være tilstrekkelig klar til at begjæringen kan forkastes eller tas til følge. Ønsker partene mer tid kan saksøker trekke begjæringen, og eventuelt fremsette den på ny ved en senere anledning. Tvisteloven § 18-4 er ikke til hinder for dette.

6.5 Forberedelse til rettsmøtet

Begge parter må møte forberedt og ha med relevante dokumenter. Saksøkeren må kunne gjøre rede for kravet og de bevisene som foreligger, samt kunne svare på spørsmål fra retten, se punkt 6.2.

Dersom en av partene får forfall og ikke kan stille med prosessfullmektig, eller blir forsinket, må parten gi retten melding om dette, se for øvrig punkt 6.3.

6.6 Bevistema og beviskrav

Utgangspunktet er at saksøker/konkursrekvirenten har bevisbyrden både for kravet og insolvensen. Motsatt regel gjelder ved insolvenspresumsjon etter konkursloven §§ 62 eller 63, se punkt 2.3. I disse tilfellene snus bevisbyrden for solvens over på saksøkte/skyldneren. Det betyr at skyldneren må sannsynliggjøre sin solvens.

Innsigelsene fra skyldneren kan knytte seg både til insolvensvurderingen og selve kravet. Dette gjelder spesielt for de tilfeller der kravet har sitt grunnlag i en skjønnsmessig fastsettelse fra skatteetaten. Saksøkeren bør ha med dokumentasjon og gjerne kunne redegjøre for grunnlaget for skjønnet. Det vises forøvrig til punkt 3.2.

Retten skal i utgangspunktet legge til grunn det mest sannsynlige faktum. Dette følger at de alminnelige regler om beviskrav i sivilprosessen. Hensett til at konkurs er et alvorlig inngrep, med store konsekvenser for den som rammes, er det etablert et krav om klar sannsynlighetsovervekt med mindre det foreligger en presumsjon etter kkl. §§ 62 eller 63. Se nærmere om dette i Rt. 2012 s. 1313 (premiss 17). Det kan altså være lettere å få dom for et krav i en ordinær rettssak, enn å få det samme kravet prejudisielt godtatt som grunnlag for konkurs.

Retten avgjør ikke endelig saksøkerens/konkursrekvirentens krav ved konkursåpningen, men tar kun stilling til kravets eksistens og størrelse, i den grad det er nødvendig for å avklare solvensspørsmålet. I større grad enn ellers kan retten ta hensyn til skriftlige redegjørelser og erklæringer, for eksempel fra skyldnerens regnskapsfører og revisor. Skyldnerens muntlige erkjennelser i rettsmøtet eller skriftlige erkjennelser overfor for eksempel kreditorer, er av stor betydning, jf. konkursloven § 62.

Dersom det kommer fram nye opplysninger i rettsmøtet, kan partene be om en utsettelse, jf. konkursloven § 71 første ledd. I den forbindelse kan partene eventuelt gis anledning til å komme med nærmere redegjørelser i prosesskrift, jf. konkursloven § 71 annet ledd.

6.7 Nedleggelse av påstand

Dersom konkursrekvirenten opprettholder konkursbegjæringen, vil det normalt ikke være nødvendig å legge ned påstand om dekning av saksomkostninger, da rimelige omkostninger ved å få åpnet konkurs er et massekrav som dekkes av boets midler, jf. dekningsloven § 9-2 nr. 2. Dersom konkursbegjæringen ikke tas til følge, vil rekvirenten ikke bli tilkjent saksomkostninger. Rekvirenten må også påregne å dekke saksøktes omkostninger.

7 Konkursrekvirentens stilling etter at konkurs er åpnet

7.1 Deltakelse i kreditorutvalg

Straks det er åpnet konkurs skal tingretten oppnevne bostyrer, og vurdere behovet for kreditorutvalg og borevisor, jf. konkursloven § 77. Saksøker/konkursrekvirenten har ofte god kunnskap om saksøktes/skyldnerens forretningsdrift, art og omfang. Rekvirenten bør dermed kunne uttale seg om behovet for umiddelbar etablering av kreditorutvalg og bør samtidig stille seg til disposisjon for oppnevnelse.

Som medlem av kreditorutvalget har man ansvar for at alle kreditorenes interesser blir ivaretatt. For kreditorutvalgets oppgaver og plikter, se Konkursrådets orientering til Medlem av kreditorutvalget.

Den som har begjært konkursen, og ikke er fritatt for ansvar for omkostningene ved bobehandlingen, har en direkte økonomisk interesse i at ikke alle boets midler går med til omkostninger. Gjennom deltakelse i kreditorutvalget har rekvirenten innflytelse på bostyrerens arbeid og resultatorientering, samt på bobehandlingens omfang og omkostninger.

Men også ellers bør kreditorene, og særlig rekvirenten, følge med. Mener man at bostyret ikke arbeider på en korrekt eller hensiktsmessig måte, eller pådrar boet for store omkostninger, bør det tas initiativ overfor bostyreren og eventuelt tingretten. Tingrettens muligheter og oppgaver er imidlertid begrenset, jf. konkursloven § 99. Mener en kreditor at bostyreren har opptrådt forsømmelig eller at han krever for stor godtgjørelse, bør tingretten underrettes, jf. konkursloven § 157 fjerde ledd.

7.2 Ansvar for boomkostninger

Dersom det ikke er tilstrekkelige midler i boet til å dekke omkostningene ved bobehandlingen, vil den som har begjært konkursen være ansvarlig for å dekke det overskytende, jf. konkursloven § 73 første ledd. Ansvaret er imidlertid begrenset til rekvirentansvaret, se punkt 4.5.